Skudenesmodellen

 Sommeren 1999 samlet en gjeng Skudenespatrioter seg for første gang for å diskutere muligheten for å bygge en modell over Skudeneshavn.   For å bygge en modell med størst mulig nøyaktighet, kreves det at en har mye og nøyaktig bakgrunnsinformasjon omkring området som skal bygges opp. 

 Tidlig i prosessen kom entusiastene over et reguleringskart fra 1918, kartet var et perfekt utgangspunkt.  Det ble blåst opp i et format hvor målestokken ble 1:250, det vil si at 5 meter i virkeligheten tilsvarer 2 cm på kartet. Det vil si at et 10 meter langt hus i virkeligheten på modellen ble 4cm.  Nå når grunnlaget var lagt startet arbeidet.  Tidlig på høsten samlet gruppa seg i en lagerbygning i Skudenes for å starte på det som skulle bli en fire år lang byggeprosess.  Sommeren var blitt brukt til å samle sammen bilder fra tiden rundt 1918 og ideer om byggemetoder. 

 Det første halve året gikk med til å lage ramma som modellen i dag står på, den er 240x360cm stor.  Landskapet ble bygd opp av 4mm tykke sandwich plater.  Kotene ble nøyaktig skåret ut av kartet en for en og limt oppå hverandre slik at høydeforskjellene stemte overens med virkeligheten.  Så startet arbeidet med å sparkle terrenget slik at fjell og øvrig landskap fikk sin naturlige form. 

Parallelt med dette arbeidet, startet finsnekkerne arbeidet med å bygge hus.  Flere hundre bolighus, sjøhus og boder slik de stod i Skudeneshavn i 1918 ble møysommelig skåret ut, malt og plassert inn på sine rette plasser i modellen.   Taket ble laget av sandpapir for å få det riktige utseende, vinduer og dører ble datategnet, klippet ut og limt på husene.  Mange ganger ble både utbygg, terrasser og vinduer fjernet fra ferdige hus etter hvert som nye bilder ble tilgjengelig.  Det viste seg ofte at hus hadde endret utseende.  

For modellbyggerne var det viktig å bygge husene slik de stod i 1918.  Et påbygg fra 1920 hører ikke hjemme på modellen.  Et eksempel kan være ”Damå i parken” som også ”gikk i vasken”.  Etter litt frem og tilbake fant gjengen ut at den ikke ble hengt opp før en gang sent på 1920 tallet, da var det ingen bønn.  Her forsvant 1cm og flere timers finsnekkerarbeid pga en ”feil” dato.  Samtidig som bygningene ble limt på plass, ble også terrenget malt ferdig, hekker og trær plantet og mennesker og dyr satt på plass hvor de skulle være.

Båter

Skudeneshavn har alltid vært en sjøfartsby, også i 1918 var det mange fartøyer tilhørende i byen.  I Kuvika, ved badehuset,  ligger bl.a. ”La France”.  I tillegg ligger det flere fiskeskøyter og robåter i havnebassenget.  På sørsiden av Korneliusholmen ligger det en båt  som kjølhales, på Steiningsholmen står en båt på slipen og på Damskipskaien ligger Gamle Rogaland klar for avgang.

Dokumentasjon

Modellen er i seg selv blitt et historisk dokument, men det som er vel så viktig, er dokumentasjonen som blir presentert rundt modellen.  Hvert hus på modellen har fått sin historie nedskrevet og tilgjengeliggjort på en datamaskin som står i forbindelse med modellen.  Her kan en slektsforsker sette seg ned og søke frem hvor i byen forfedrene bodde.  Han kan finne hvem som har bodd i alle husene opp gjennom tidene, når husene ble bygget og hvordan de opprinnelig så ut. 

Dokumentasjonen er også rikt illustrert med bilder.  I forbindelse med bygging av modellen, er det blitt samlet inn mer enn 1000 relevante bilder.  Det er også blitt produsert en åtte minutter lang videofilm hvor bilder fra modellen  veksler  med bilder fra dagens Skudeneshavn.  To personer fra dugnadsgjengen forteller på filmen om byggingen av modellen.  Denne filmen blir også en del av modellens dokumentasjon.

Museet i Mælandsgården

Nå, nesten fire år og vel 5000 dugnadstimer etter at første meteren over havflaten ble limt på underlaget, er bymodellen over ”Skudeneshavn anno 1918” ferdig. Modellen blir i disse dager overrakt til Museet i Mælandsgården. Der vil den få en sentral plassering i samlingen. 

Museet i Mælandsgården åpner dørene for besøkende den 20.mai, da er også modellen tilgjengelig for publikum.

 

(c: Alf Magne Grindhaug 2003 - Artikkelen er trykket i Karmøybladet 19.mai 2003)